Selvskading er når personer påfører sin egen kropp skader. De vanligste formene for selvskading er kutting, risping, kloring og brenning av huden, ofte på armene eller bena, napping av hår, men også på andre kroppsdeler som regel skjult for omverdenen.
Det har lenge vært lite kunnskap om, og innsikt i selvskading. Først de senere årene vet vi at følelsesmessige sår som er blitt tilført under oppveksten kan føre til selvskading senere i livet. Årsakene kan være forskjellige fra person til person. Mange forteller at de skader seg for de opplevde vanskelige ting eller fysiske/seksuelle overgrep som barn. Selvskadingen blir en måte å takle vanskelige følelser på. Hvis et barn har opplevd slike ting, og blitt overlatt helt til seg selv uten en voksen til å berolige eller trøste etter slike vonde opplevelser, kan selvskadingen brukes som en trøst.
Folk skader seg selv fordi de føler at det hjelper dem. Noen bruker den fysiske smerten for å erstatte den følelsesmessige smerten. Noen selvskader fordi et sår eller arr er noe de kan betrakte med øynene, og da blir den følelsesmessige smerten mer virkelig for dem og et bevis på at de har det vondt. Andre igjen vil se at såret gror, for det gir dem et håp om at det også kan skje en legedom på det følelsesmessige planet. For noen kan det være en måte å straffe seg selv på, og for andre blir det en måte uten ord å fortelle omverdenen om overgrep på. For noen er det en måte å fjerne seg fra, forsvinne fra den vonde opplevelsen og for andre blir det en måte å unngå å forsvinne fra den vonde opplevelsen. Hos andre igjen utløser selvskading spenning.
Prinsesse Diana sa at hun skadet seg selv fordi hun følte et veldig forventningspress, og fordi hun følte at ingen hørte på henne. Man kan ha det så vondt inni seg at man prøver å skade seg selv utenpå for å få hjelp.
Ofte er det vanskelig å fortelle noen om selvskadingen. Det er mye skam og skyldfølelse forbundet med det å skade seg selv. Han man likevel bestemt seg for å fortelle hemmeligheten sin, er det viktig å fortelle det til noen som en du føler du kan stole på og har tillit til. Mange vil skåne foreldrene sine mot å fortelle om selvskadingen sin. Det kan bli veldig galt. Ofte er det foreldrene som kjenner personen best og som kan hjelpe. Andre ganger vil man gjerne snakke med noen helt uforstående. Da kan det være lurt å oppsøke skolehelsetjenesten. Er problemene store, kan de hjelpe å henvise videre til spesialisthelsetjenesten.
Uansett: snakk med noen om det.
Det er ikke sikkert det føles som om det hjelper der og da, men det er viktig å få det ut.