Disse fakta er hentet fra boken om barnepsykiatri av Hilchen Sommerschild og Berit Grøholt.
Hva trenger barn som lever i familier der mor og far skilles?
Skilsmisser er i dag blitt mer og mer vanlig. De aller fleste klarer seg bra, selv om skilsmisse er en av de mest belastende livshendelser barn og voksne kan gjennomgå.
Barns psykiske reaksjoner er så forskjellige at det er vanskelig å putte dem i en bås. Noen barn klarer å tilpasse seg den nye situasjonen raskt, mens andre barn trenger mye mer tid. Utfallet av skilsmissen avhenger i stor grad av den måten foreldrene selv takler situasjonen på. I de tilfellene der konflikter fortsetter, og barn blir en del av foreldrenes krangling, tar det lengre tid for barnet å tilpasse seg den nye situasjonen.
De vanligste reaksjonene hos barn
- Førskolebarn kan reagere ved å bli mer sutrete og klengete. De kan bli mer barnslige og reagere med atferdsvansker som å bli sinte, triste, engstelige og få søvnvansker. Det kan også gi seg utslag i at de tisser eller bæsjer på seg i en periode. I denne alderen kan barnet tro at de er skyld i foreldrenes skilsmisse. I denne alderen kan barna også bli utrygge og redde for å bli forlatt.
- Småskolebarn opplever gjerne lojalitetskonflikter og lengter etter den voksne som har flyttet ut av hjemmet. Barna kan drømme om foreldrenes gjenforening, selv om det gjerne har vært mye krangling i familien. Jentene kommer fortere over vanskelighetene enn guttene.
- De større skolebarna føler mer på skam over det som er skjedd hjemme. De kan være skuffet og sinte over det som foreldrene har påført dem. Ikke sjelden ser en at barna prøver å påta seg en meglerrolle overfor de voksne. Barn i denne alderen retter også sitt sinne i større grad mot den av foreldrene som har forlatt hjemme og legger gjerne ansvaret for oppløsningen på dem. Jentenes evne til å mestre situasjonen blir enda tydeligere i denne alderen. De negative reaksjonene hos gutter blir enda mer uttalt.
- Ungdomsårene er en alder der foreldrenes skilsmisse er en smertefull opplevelse. De føler sorg, sinne, skam og kjenner seg sveket. De unge som greier å distansere seg fra foreldrenes konflikter klarer seg best. Venner blir viktige, og det å finne engasjement og gjøremål utenfor hjemmet, blir ofte en god løsning. De unge guttene sliter også i denne alderen mer enn jentene, og hos en del av guttene ser en alvorlige langtidsfølger med blant annet depresjoner.
Reaksjoner hos de voksne
Det å gjennomgå en skilsmisse er en stor psykisk påkjenning for de fleste mennesker. Risiko for fysisk og psykisk sykdom er hyppigere hos menn enn hos kvinner. Belastningen og konsekvensene av skilsmissen, gjør seg ikke bare gjeldende i den akutte fasen. Prosessen kan være både en belastning og en lettelse for de involverte partene. I noen tilfeller ble mennesker syke, i andre tilfeller friske gjennom skilsmisseprosessen. Alt avhengig av hvor store konfliktene er og hvor lenge de har vart. For noen familier som har levd i uro, krangling og motsetninger, kanskje også vold kan det være en stor lettelse. En kan lure på om belastningen ved å leve i disharmoni i familien gjør mest skade når familien fortsetter å leve sammen, eller om ikke den beste løsningen er når den går i oppløsning. Uansett er det en stor belastning mens oppløsningsprosessen pågår.
Første stadium i skilsmissen begynner lenge før bruddet. Som regel har en eller begge partene i lang tid følt på en utilstrekkelighet og manglende tilfredsstillelse knyttet til forholdet. Etter hvert modnes tankene om skilsmisse, og ofte bestemmer partene seg for å fortsette og prøve å redde forholdet.
Neste fase inntreffer når beslutningen tas. Det bærer mot et brudd og barna blir informert. Denne perioden er kritisk for familien. Nå bringes en ut av sine tilvante roller og samspillmønstre, og nye er ikke etablert enda.
Neste stadium er når den fysiske adskillelsen finner sted, hvor en av foreldrene flytter ut av hjemmet. Denne fasen er preget av sorg over brutte bånd og mange praktiske problemer. Hvis adskillelsen blir plutselig og uventet, blir sjokkopplevelsen desto sterkere. Dette er særlig uheldig for barn som ikke får forberede seg mentalt på sjokket, og det kan være vanskelig å finne gode mestringsstrategier både for barn og voksne. Det er særlig viktig at barna blir ivaretatt og snakket med i en slik situasjon og skolen bør bli informert.
Neste stadie kalles reorganiseringen og familien skal etableres på hver sin kant. Tidligere var det vanlig at far forlot hjemmet, og barna ble værende hos mor. Dette er fortsatt det vanligste, men andre måter å leve på er blitt mer vanlig. Nå bor gjerne barna en uke hos hver av foreldrene eller barneflokken blir delt mellom foreldrene.
Videre snakker en om en redefinering. Nå skal nye samspillmønstre og rutiner innarbeides i familiene. I dag er det blitt mer og mer vanlig at foreldrene finner nye partnere. Dette innebærer også at de fleste barn opplever dette som en kritisk hendelse. Skilsmisseforskning har vist at kontakten med den utflyttede faren/moren blir mer sparsom når han gifter seg på nytt. Erfaringer viser også at mors nye mann kan bli en verdifull støtte for henne i oppdragelsen av sønnen hvis hun selv ønsker det. Men det blir vanskeligere jo eldre gutten er. Derimot har fedrenes nye kvinner lett for å utvikle et fientlig forhold til hans tidligere ektefelle. Dette har også ringvirkninger for hele familiesystemet.
Det er de voksnes samarbeidsvilje og samarbeidsevne som er bestemmende for god mestring av skilsmisseprosessen.
Sommerschild og Grøholt har også utarbeidet 10 regler for skilsmissevett:
Beskyttelsesfaktor 1:
Ordne andre sider ved livssituasjonen så godt som mulig. Prøv å flytte så kort avstand som mulig, slik at barnet kan opprettholde stabiliteten når det gjelder bolig, skole, venner og slekt. Det er viktig at samme rutiner og gjentakelse skjer når skilsmissens opprivende virkninger kommer.
Beskyttelsesfaktor 2:
Det er godt når barnet har hatt et nært og varmt forhold til et annet voksent menneske. Hvis dette er mor eller far, blir det en utfordrende oppgave for den andre av de to å respektere barnets fortrolige forhold til bare den ene av dem. Hvis barnet velger en helt annen voksen som sin fortrolige, må begge foreldrene akseptere at barnet er sterkere knyttet til en annen voksen enn dem selv – og det kan svi. Foreldreoppgaven er å forstå hva som er best for barnet selv og bearbeide sine egne såre følelser over å ikke være den mest betydningsfulle for barnet.
Beskyttelsesfaktor 3:
Det er viktig at barnet skjermes fra å være vitne til åpen krangel og slåsskamp mellom foreldrene. Det er foreldrenes oppgave å trekke klare grenser mellom barnas og de voksnes verden og ikke belaste barna med den siden av uenigheten som hører det voksne samspillet til. Det betyr ikke at de skal late som alt er greit, men at de holder voldsomme oppgjørsscener unna barna.
Beskyttelsesfaktor 4:
Det ligger en beskyttelse i at barnet ikke blir tvunget til å ta parti for den ene eller andre av foreldrene. De aller fleste barn er dypt lojale og synes det er smertefullt og tungt å bli brukt som sendebud eller alliert.
Beskyttelsesfaktor 5:
Barnet må ikke bli gjort til syndebukk for familieufreden. Foreldreoppgaven blir her å ikke plassere på barnet den skuffelse og det sinne som egentlig er rettet mot ektefellen.
Beskyttelsesfaktor 6:
Barnet beskyttes også når ufreden opphører innen rimelig tid. Det skjer ved at et godt samspill og dialog gjenopprettes mellom foreldrenes nye familiesituasjoner.
Beskyttelsesfaktor 7:
Det beskytter også barnet at foreldrene som har omsorgen får all mulig støtte. Det er en utfordrende oppgave for den av foreldrene som har flyttet ut å kunne gi slik støtte til ektefellen ved å vise respekt og gi praktisk hjelp.
Beskyttelsesfaktor 8:
Det er også utrolig viktig at barnet får styrket sitt selvbilde. Foreldre og andre voksne rundt barnet har en krevende oppgave foran seg. På den ene side skal de lette barnet for skyld, skam og ansvar for det som har hendt, og på den andre siden skal de vise tiltro til at barnet kan mestre sin del av krisen og at barnets innsats er verdifull.
Beskyttelsesfaktor 9:
Det beskytter barnet at voksne og barn i nærmiljøet øker barnets mulighet til utfoldelse og til å komme dem nær.
Beskyttelsesfaktor 10:
Det beskytter også barnet når det får høre at mange andre barn har det på samme måten. I fellesskapsfølelsen ved å treffe og snakke med andre skilsmissebarn kan det ligge mye styrke.