Se meg

For å sette fokus på de tre vanligst stilte diagnosene blant barn og unge har miljøterapeut Askild Mong ved psykiatritjenesten skrevet tre oppdiktede leserbrev under tittelen Se meg

Se meg
Hei jeg er en gutt som har diagnosen ADHD ( hyperkinetisk forstyrrelse). Jeg ønsker bare å fortelle litt om hvordan jeg har det i hverdagen. Det er faktisk ikke så enkelt alltid. Ja, jeg vet at det er vanskelig for dere å forstå, at jeg ikke sitter urolig med vilje og at jeg ikke mener å dunke borti det som er rundt meg. Jeg tenker heller ikke over konsekvensene når jeg gjør ting dere sier ikke er lov. Jeg vil det ikke, men det skjer allikevel. Hadde dere sett inni meg så hadde dere sett hvor vanskelig jeg også synes det er. Jeg ser og registrerer også at de som er like gamle som meg ikke ønsker å være sammen med meg. Det er ikke noe kjekt å se at de skynder seg å gå når jeg kommer. Jeg blir også lei meg av å være alene. For å ikke være så ensom så henger jeg sammen med noen som er litt yngre enn meg. De synes det er kult når jeg svarer voksen igjen eller når jeg ikke bryr meg om å være forsiktig. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er bedre å være sammen med noen enn å være alene. Jeg skulle ønske jeg kunne være som de andre guttene i klassen, som tar opp bøkene når de skal, som forstår med en gang det de leser uten å lese den samme siden ti ganger, og som ikke trenger å gå å snakke med forskjellige voksne som ønsker å hjelpe, men som heller ikke forstår. Jeg skulle ønske at dere kunne se meg, ikke bare det galne jeg gjør.

Se meg
Hei jeg er en jente som lider av angst. Det gjør at jeg helst ikke vil være med der det er mye folk. Jeg tenker at jeg ikke har noe der å gjøre. Samtidig blir jeg så redd for å gjøre feil. Jeg blir helt kvalm hvis noen spør meg om noe. Jeg klarer jo ikke å svare, fordi jeg kan ikke så mye som andre kan. Sånn angst har jeg hatt siden jeg var liten. Det var vanskeligst når jeg skulle begynne på skolen. Jeg hadde så vondt i magen og jeg ville ikke være alene sammen med alle de andre ungene jeg ikke kjent. Men heldigvis gikk det over når jeg ble kjent med dem. Nå hater jeg bare prøvene. Hvorfor skal jeg ha prøver når jeg ikke kan noe? Ellers er jeg mest redd for at jeg skal si noe galt eller gjøre noe, som venninnene mine synes er helt forferdelig, sånn at de ikke vil være sammen med meg lengre. På grunn av dette er jeg mest hjemme eller jeg står mest for meg selv litt i utkanten når det er friminutt. Jeg har jo ikke noen morsomheter å komme med og de synes sikkert ikke at det jeg sier er morsomt uansett. Jeg skulle ønske noen kunne se meg og si 1000 ganger hver dag at jeg er god nok som jeg er. Kanskje kunne jeg trodd dem da?

Se meg
Hei jeg er en gutt som har en depresjon og jeg skal skrive noe om hvordan jeg har det. Jeg vet nesten ikke om jeg orker å skrive noe i det hele tatt. Det er et ork bare å tenke tanken. Egentlig skulle jeg vært på fotballtrening, men der har jeg ikke vært de siste månedene. Jeg var jo ikke så god uansett, og de klarer seg så godt uten meg. Det virker som de vinner flere kamper nå når jeg ikke er med. Det hadde vært kjekt hvis noen hadde ringt for å høre hvorfor jeg ikke kommer på treningene. Men uansett så er jeg så trøtt på ettermiddagene fordi jeg våkner så tidlig om morgenen. Jeg skulle sikkert ha fått hjelp av noen slik at jeg hadde kunnet bli bedre, men det er sikkert andre som har det vanskeligere enn meg. Tidligere var jeg nokså mye ute med venner, men det blir det lite av nå. Jeg får ikke med meg det de snakker om og jeg blir fort sint hvis de ikke forstår at jeg ikke er interessert. Det samme gjelder hjemme. Der blir det så mye mas om de tingene jeg ikke får gjort. Jeg orker snart ikke lengre. Kunne bare noen sett meg og spurt hvordan jeg har det. Sett meg slik jeg er innenfor det sinte og triste.

De vanligste diagnosene blant barn og unge:
- Hyperkinetiske forstyrrelser.
- Nevrotiske og belastningsrelaterte lidelser.
- Stemningslidelser.
Kilde: Samdata Psykisk helsevern 2004, SINTEF