Skolefobi

Barn med skolefobi viser en intens motvilje mot å gå på skolen. De reagerer med angst eller panikk hvis de presses til å gå dit likevel. Ekspertene mener at angst for atskillelse ligger bak. Opprivende hendelser, spesielle påkjenninger eller flyttting til nye miljøer kan virke utløsende. Tristhet kan omformes til sinne. Dette kan komme åpent til uttrykk gjennom aggresjon, eller som andre former for utagering hvor følelsene ikke er så tydelige.

Som regel har de normale evner. Aldersmessig opphoping i 7-8 ved skolestart eller i 7-8 års alderen. Mange av disse barna har vegret seg før for å gå i skole, barnehage eller på andre ukjente ting, men har som regel latt seg overtale.

I andre tilfeller kan skolefobien melde seg plutselig og uventet. I mange tilfeller er det en utløsende årsak som sykdom eller fravær i forbindelse med dødsfall i familien, en venn som flytter eller skolebytte. Mange har vært forsiktige av seg og usikre i forhold til nye situasjoner. Barna er ofte sterkt knyttet til skolen eller hjemmet. Når de er borte, kan de være engstelige for hva som skjer hjemme eller hva som kan hende dem selv. Angsten er ofte mer dominerende enn motviljen, og den kan være så sterk at barnet får kroppslige symptomer som kvalme, magesmerter eller pustebesvær.

Mange har lagt vekk på at problemet har lite med angst for skolen å gjøre, og heller skyldes angst for å forlate foreldrene (separasjonsangst). Ofte kan også foreldrene ha angstnevrotiske trekk. Noen mener dette støtter teorien om at barn er hjemme for å beskytte sine mødre. Undersøkelser viser at i familier med en tendens til engstelse virker det som familiemedlemmene tar svært mye hensyn til hverandre for å holde negative følelser borte. Dette kan føre til at barnet blir overbeskyttet, noe som igjen fører til at de blir overdrevent avhengige av sin mor.

I litteraturen blir det stadig pekt på at hovedproblemet ligger i hjemmet. Men foreldrene legger ofte vekt på at barnet blir plaget av andre elever eller at læreren er restriktiv og uforsonlig. Manglende kommunikasjon kan føre til isolasjon og vantrivsel. Det er derfor alltid nødvendig å se spesielt på forhold som kan endres med enkle midler. En trygg og åpen klassesituasjon vil trolig virke forebyggende. Hjemmeundervisning blir ikke anbefalt.

Tiltak

Rask intervensjon betyr svært mye for at resultatet skal bli bra. I fellesskap må en se på ressursene i familien og på skolen og se på forhold som kan endres begge steder. Viktig også å ta eleven med på råd. Det er samtidig viktig at eleven blir møtt med normalforventninger. Det må gjøres helt klart at alle må gå på skolen. Hvordan det skal skje er mye viktigere å finne en løsning på enn at det har oppstått problemer.

Familien må også få hovedansvaret. Ved å dempe foreldrenes behov for å beskytte hverandre, blir nye ressurser mobilisert. Det er viktig at skole, hjem og helsemyndigheter samarbeider.
Det er ikke alltid et slikt arbeid er tilstrekkelig. I så fall bør en henvise til andrelinjetjenesten, men også her vil en være avhengig av samarbeid med skole og hjem. Arbeidet med å få barnet tilbake til skolen vil også her være sentralt. Tilleggsbehandling kan være familieterapi og i noen tilfeller terapi av barnet.
Der barna kommer tilbake til skolen, bør man være forberedt på tilbakefall etter ferier og eventuelt ha en beredskapsplan for tiltak klar.