Sengevæting

De aller fleste barn som plages av sengevæting er uten psykiske forstyrrelser. I småskolealderen er de væte sengene først og fremst et praktisk problem som må møtes med praktiske løsninger.

I 10 års alderen begynner det å bli et sosialt problem når skolekorpset, speiderpatruljen, klassen skal på overnattingstur eller overnattingsbesøk hos venner. Da vil barna gjerne ha hjelp til å bli kvitt plagene, og denne hjelpen får de fleste hos primærlegen eller helsesøster. I disse familiene er det god støtte for foreldrene å høre at barnets sengevæting ikke er tegn på nervøsitet eller mangelfull oppdragelse, men skyldes arvelig anlegg.

Sengevæting forekommer dobbelt så hyppig hos gutter som hos jenter. De fleste tilfeller av sengevæting har ikke fysiske årsaker. Ofte ligger det til slekten. De fleste foreldre som har barn som plages av dette, kan fortelle at de selv eller deres egne søsken hadde den samme plagen i oppveksten. Omtrent 70% av sengevætere har nære slektninger som har hatt det samme.

De fleste familiene løser sengevæting på egen hånd. Noen foreldre tar barnet opp når de selv går og legger seg, noen innskrenker væskeinntaket om kvelden og noen forsøker oppmuntring og premiering. Mange oppnår gode resultater. Noen ganger må foreldre få hjelp utenfor hjemmet. En kan bruke ”tissematte” i sengen. Da er matten tilkoblet en vekkerklokke og fuktigheten utløser alarmen. Etter hvert våkner barnet når det skal late vannet, og til slutt kan det holde seg og sove rundt.

Hvis en benytter seg av tissematten, må foreldre og barn samarbeide, men barnet blir hovedansvarlig. Barn liker å trene seg tørre ved egen hjelp. Det øker selvfølelsen å helbrede seg selv på denne måten. Ved bruk av matte viser man barnet en modell for hvordan man selv kan gjøre noe med sin helse og livssituasjon. Ved siden av hjelpen får barnet en viktig erfaring om å mestre selv.

Tilbakefall til sengevæting kan forekomme som en psykosomatisk reaksjon på belastende livshendelser i små barns liv.